Komplett MF Doom

MF Dooms (antagelig) komplette tilgjengelige musikk produksjon, 3.4 GB ypperste klasse undergunds hiphop.

MF Doom torrent

Prince-o-rama.

UPDATE 17/02: Nå er de fleste vidsa nede. Damn

OMG! Prince er jo, foruten å være tidenes popmusiker, en kontrollfrik og rettighetsnazi. Dette har resultert i at dersom du søker på Prince i Youtube har det dukket opp svært få relevante treff på den lilla, halvgud-dvergen.
Nå har imidlertid Prince og hans advokater vært litt sløve, for brukeren pepepurito2 har lagt ut Prince videoer an mas den siste uken. Alt fra TV-optredner til sjeldne liveopptak. Hipp-friggin'-hurra sier jeg. Se de mens dere kan.
Eksempel 1: Kiss, live fra Detroit 7 juni 1986



Eksempel2: Prince live i paris i 1981, på Dirty mind turneen. Kun iført høye støvletter(?) og speedo.
Forøvrig slutter jeg meg til Youtube-brukeren patrickbateman00's kommentar: "1:52 TWIRL BROTHA, TWIRL! XD"

Good vs Evil

Tiårets største fotballspiller. Tiårets største fotballøyeblikk.

Eksamenslesing; Economics 101

Fan, ferie skal bli bra.

Elsker Internett 2

Hei!

Jeg liker å leke med Google Suggest. Dere vet, når det popper opp forslag sånn. Mange morsomme saker her. Som for eksempel "Whats up with", og så se på forslagene. Det finnes et utall. Lek.

Et annet forslag er "I dont like", hvor de to mest populære treffene er "green eggs" og "my husband". Søket "I dont like my husband" resulterer i mye spennende. Som for eksempel denne gripende historien.

Spermhvalens arge konkurrent om plassen som bøseste hval: Finnhvalen

Spissesko har i lengre tid brakt nyttig og morsom informasjon om spermhvalen, som er en av bloggdeltagernes - Spisseskos Oslo-korrespondent - yndlingsdyr. Fra Paris kan det imidlertid meldes om at Finnhvalen også har endel riktig flotte kvaliteter. Det kan nevnes:

- I ett støt kan Finnhvalen doble sin egen vekt.
- Den svømmer dypt, og ganske lenge, med munnen åpen. Cool.
- Det synes å være en trade-off mellom stor munn og såkalt "støt"-spising. Les mer her.

Elsker software 1

I spalten "Elsker software" vil jeg bringe bra software på banen. I første omgang kan jeg skryte hemningsløst av "Rosetta Stone" som har gitt et solid bidrag til mine franskkunnskaper. Finnes for nær sagt alle relevante språk. På tide å lære seg latin?

Jeg kom også over denne http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_Educational_Software, hvor ti-femten minutter trashsurfing utvidet min horisont noe. Konklusjonen er vel egentlig at: om man maksimerer både egen tidsbruk og virkemiddelbruk med tanke på læring, kan man blir faen så pro.

Elsker internett 1

I spalten "Elsker internett" ønsker jeg å rette fokus på de evig tilbakevendende utslagene av mongoloiditet. De andre bloggdeltagerne oppfordres til å komme med sine forslag til nettsteder, forumtråder, blogginnlegg som er gode illustrasjoner på hvor dumme folk er og hvor mye meningsløst crap som finnes på nettet. Dette er spalten for innlegg som ikke er morsomme, ikke er kjemperare, ikke er overraskende, ikke følelsesmessig utfordrene eller på noe som helst vis gjør noe særlig inntrykk. Spaltens meningsinnhold er åpent for debatt.

Jeg begynner med et spørsmål på yahoo answers. Det finnes et stort antall dumme spørsmål på yahoo answers, og dette faller definitivt inn i kategorien. Det er imidlertid ikke så dumt at det er noen grunn til å le høyt eller bli sint. Den påfølgende debatten om spørsmålets etiske karakter er av en noe mer interessant art, men leder en først og fremst til å stille seg spørsmålet jeg håper denne spalen skal stille mange, mange ganger:

Hvorfor bry seg? Hvorfor i helvette bry seg?

http://answers.yahoo.com/question/index?qid=20080622015606AArBpys

Rich but worried

Håper dere har fått med dere valgresultatet, og kanskje viktigere, the Economists artikkel om tema. Denne inkludere dette meget fornøyelige avsnittet for å beskrive nordmenn.

And the Norwegians themselves seem a largely content bunch. Why wouldn’t they? A stroll through Bergen, Norway’s second city, reveals handsome, well-fed citizens who work in designer offices or high-tech fishing vessels, relax in art galleries and theatres, and enjoy pristine scenery. Education is free and health care is heavily subsidised.

Ah, slik er det vel ei i Pari' ?

Noteres bør også nekrologen til Norman Borlaug. Fytte fàttern for en fyr.

Urls:
Rich but worried

Norman Borlaug, feeder of the world

bloggeblogging

Lorinix er blant de fineste av våre server-brødre på blogspot.com. Loronix poster sjeldne brasilianske plater som ikke er reutgitt. Her finnes mye gull og jeg vil påta meg et lite redaktøransvar og plukke ut et par plater som en trygt kan spandere litt båndbredde på.

Caetano Veloso - Caetano Veloso(1971)

Brasilianske popartister liker å gi ut selvtitulerte album, noe Caetano Veloso er et bevis på. Dette er et av fire(?) selvtitulerte album han har utgitt. Albumet som noen ganger omtales som "A little more Blue" regnes ikke som det beste av disse. Caetano Veloso fra 1968 er et av de virkelig essensielle tropicalia albumene, mens dette albumet, altså Caetano Veloso anno 1971, er noe mer tradisjonell popmusikk. Veloso synger her triste låter om livet i eksil i Storbritannia, noe man hører særlig i tittelsporet(sort of..) "A little more blue". Veloso synger her på engelsk, noe som krever en viss tilvenning.

Arthur Verocai - Arthur Verocai(1972)
Produsent/arrangør/multi-instrumentalisten Arthurs første soloplate er en skjult klassiker. Funkete post-tropicalia med store orkestrerte låter. Samplet av Madlib, Doom og Jneiro Jarell.

Gilberto Gil - Gilberto Gil (1968)
Enda et selvtittulert album, enda en legende. Festlig småsyrete plate.
Gil spiller forøvrig i Oslo i november.

Jorge Ben - A Tabua de Esmeralda (1974)
At denne plata ikke er reutgitt er helt skandaløst. En av mine Brasilianske favorittplater. Last ned. Ben har gitt ut masse plater, og opptil flere av disse er på Loronix, selv om mange av de beste mangler. Av de øvrige Ben albuma på Loronix er "O bidu" blant de bedre. "Amor de Carneval" åpner LPen, gått a banen for en låt!

Jeg kan anbefale flere dersom noen ønsker noe mer å fordype seg i. Tips meg hvis dere skulle finne noe fint. Jeps

Howl

Allen Ginsberg "The greatest poet of the Beat movement and one of the most renowned American writers of the 20th century" ifølge AllMusic, er også mannen bak diktet Howl, et dikt jeg har fått inntrykk av at en bør ha et visst kjennskap til. Derfor, folkeopplysning!

  I saw the best minds of my generation destroyed by
     madness, starving hysterical naked,
dragging themselves through the negro streets at dawn
    looking for an angry fix,
angelheaded hipsters burning for the ancient heavenly
     connection to the starry dynamo in the machin-
     ery of night,
[...]  
who lounged hungry and lonesome through Houston
     seeking jazz or sex or soup, and followed the
     brilliant Spaniard to converse about America
     and Eternity, a hopeless task, and so took ship
     to Africa,

Fortsetter her. Og her.

Fet kar. Minner om en bloggdeltager.

http://www.academicearth.org/lectures/death-intro

Är det stabilt!?

Friends in Need(Dr. Alban, Björn Borg, Thomas Brolin, Mattias Frisk) - "Alla vi"
"Till "Alla vi" gjordes också en musikvideo som förutom sekvenser med gruppmedlemmarna åkande helikopter och limousin innehöll flitiga bildsekvenser med ett antal bikinibeprydda blondiner runt och i en swimmingpool."
- Wiki

God jazztrivia på musikkens dag: The Resurrection of Henry Grimes

Omslag fra Henry Grimes trios - The Call(1965)

I den danske "Musikkens Hvem Hvad Hvor - Jazz", utgitt på Politikens forlag, 1969, er følgende å lese om Jazz-kontrabassisten Henry Grimes:

"Grimes, Henry (H. Alonzo G.), bassist, f. 3.11.1935 i Philadelphia. Sp. først violin, senere tuba og blev bassist hos Arnett Cobb og Willis Jackson. Derefter sp. han m. Anita O'Day, Charlie Mingus, Gerry Muligan og Tony Scott 1957-58 og m. Sonny Rollins 1958-59 og igen 1962-63 (koncert i Kbh. i Januar 1963). Siden da har han især sp. m Cecil Taylor, Perry Robinson, Sunny Murray og Mose Allison og er blevet en af Jazz-avantgardens mest benyttede bassister. Han har foruden m. flere av de overnævnte indsp. m. Don Cherry, Roland Kirk, Lee Konitz o. a., samt under eget navn.(1965). "

Bokens hovedredaktørene Birger Jørgensen og Knud Sandvej har her sørget for en god oppsumering som kjapt tar for seg det meste av Grimes curriculum vitae frem til 1969. Henry Grimes var altså ingen novise, han var utdannet fra prestisjeskolen Juilliard og han spilte med de tøffeste gutta i klassen. Han regnes som en viktig skikkelse i utviklingen av avant- og frijazzen, og bidrar på klassiske plater som Albert Aylers "Spirits Rejoice", Cecil Taylors "Unit Structures" og Don Cherrys "Complete Communion".
Hans eneste plate som bandleder fra denne tiden, "The Call" fra 1965 er riktignok ikke blitt en klassiker slik som de overnevnte platene, men den en fornøyelig og lettbeint plate, innspilt med klarinettisten Perry Robinson og trommeslager Tom Price.
Grimes var altså en svært anerkjent og velbrukt bassist og var fortsatt en ung mann på denne tiden. Så hvilke bedrifter gjorde han seg videre bemerket med, tenker kanskje leseren her, og hvorfor har Anders L tatt utgangspunkt i en oppsummering av Grimes karriere forfattet på slutten av sekstitallet?

Vel dette er fordi Monsieur Grimes på denne tiden forsvant fulstendig fra det såkalte "rampelyset". Etterhvert startet jo folk å lure på hvor den stilferdige musikeren hadde blitt av. Man visste at han hadde flyttet fra New York til California, men utover dette visste ingen noe om hvor Henry Grimes hadde blitt av, selv om diverse rykter oppstod. I følge en artikkel i det britiske musikkmagasinet "Wire" gikk det for eksempel et rykte om at han gikk dør til dør for jehovas vitner, og et annet om at han hadde farget håret grønt og begynt og spille Rock(og roll?). Man visste lite om hvorfor han i det hele tatt skulle ha flyttet vestover. I følge en nett-biografi om Albert Ayler påståes det at Grimes dro til California for å bli skuespiller, noe som virker rart da kisen var en relativt stille introvert type. Mange jazzkilder begynte etterhvert bare å hevde at Henry Grimes var død.
Dette hadde kanskje blitt stående i dag hvis ikke det var for sosialarbeideren, og jazzentusiasten Marshall Merotte som, etter lang leting i skatteregistre og offentlige papirer, i 2002 klarte å spore opp den tapte bassist. I en ett-roms i Los Angeles bodde Henry Grimes for seg selv. Noe av det første Henry Grimes skal ha spurt om, etter at han ble funnet, var om hvordan det sto til med Albert Ayler, en mann som døde i 1970. Grimes hadde isolert seg selv helt, han hadde for eksempel aldri sett eller hørt på en cd, bassen hadde han solgt for lengst og han hadde forsørget seg ved å ta jobber som vaktmester og renholdsarbeider. Det eneste kreative utløpet for Henry Grimes var å skrive ett og annet dikt.

Hvorfor denne tilbaketrekkningen? I intervjuer gir Grimes litt intetsigende svar, som om tretti års isolasjon og fravær fra musikken ikke var noe å snakke om, - det var nødvendig, og det føltes ikke riktig å spille lenger. Som her i et intervju med allaboutjazz.com:

"I stopped playing in order to eyeball my own perspective better. That had nothing to do with music. As I was waiting, it is a matter of waiting to see if I would run into some way of musical expression like I wanted to. It didn't happen until about thirty years or so after that. I wasn't thinking of how long it was taking. I was just trying to gain perspectives. It was a way of imposing self-isolation. That is the only thing I can think of what it is. Only publically, I stopped playing. I wrote a lot of poetry to make up for it, so I could express myself with words instead of with music."

Han nevner i midlertid at han initielt var medisinert for manisk deppresjon, men han hevder at rundt 1978, "I just startet feeling better"

"For me, a planet where the great Henry Grimes does not have a bass is not a place I want to be(....)" - Margaret Davis Grimes


Vel spørsmålet man må stille seg nu, er hvorvidt Grimes var klar til å spille igjen. Her må vi huske at svært mange av jazzens pionerer var gæærne rusmisbrukere med medfølgende dårlig helse, som ofte førte til en tidlig død, gjerne av banale sykdommer som for eksempel magesår eller lungebetennelse. Så at en kis som Henry Grimes står opp fra sin angivelige død vil naturlig vis generere begeistring i musikkretser.
En som lot seg begeistre var Margaret Davis som, etter å ha hørt om at Henry Grimes var funnet, satte i gang en aksjon for å få skaffet til veie en bass. Dette resulterte i at bassisten William Parker donerte en grønn bass, kalt Olive Oil, til den gjennopståtte Grimes.
På spørsmål om hvor lang tid det tok før han følte seg komfortabel til å spille for publikum svarte Grimes:
"It takes(sic) me about three days of solid practicing(...)"
Det tok imidlertid noen måneder før Henry Grimes begynte å gjøre konserter. Han spilte først med lokale musikere rundt i Los Angeles, og han underviste i impro ved en musikkskole.
Etter rundt et halvt år returnerte han til New York for første gang på 36 år hvor han har bosatt seg. Nå for tiden spiller Grimes med alle de nye coole jazzstjernene og gjør mange konserter. Han har også turnert mye og i 2005 beæret han kongsberg jazzfestival med en konsert.

Henry Grimes, for en kis. Etter en 30 år lang pause har han altså bare fortsatt der han slapp.
Lite kult da.

Ragamuffin

ragamuffin (plural ragamuffins)
- A dirty, shabbily-clothed child; an urchin.

- (According to Brewer's Dictionary of Phrase and Fable): A muffin is a poor thing of a creature, a 'regular muff'; so that a ragamuffin is a sorry creature in rags.

- A breed of domestic cat which is an off shoot from the Ragdoll. The Ragamuffin first made its appearance in 1994. Ragamuffins are notable for their sweet, friendly personalities and plush, rabbit-like fur.

- Raggamuffin music, usually abbreviated as ragga, is a sub-genre of dancehall music or reggae, in which the instrumentation primarily consists of electronic music. Sampling often serves a prominent role in raggamuffin music as well.

Spermhvalen er bare driitkul.

Håper dere har fått med dere denne saken. Spermhvalen fortsetter å imponere...

Tjukkaspresident

Sambandsstatenes siste tjukkaspresident: Willam Howard Taft(15.08.1857 – 08.03.1930)


Upåklagelig stil, bærer sitt lubb med stolthet.

Veide rundt 135 kg, og hadde et helvettes blodtrykk. Brukte spaserstokk på sine eldre dager. Taft er den eneste presidenten som har hatt hvitt ansiktshår, samt den første presidenten med egen automobil.

Albert Ayler til folket!

Gratis albums i mp3-format fra min helt Albert Ayler.
Desverre er ikke finfine "Spiritual unity" tilgjengelig, men mye gull her. Først og fremst vil jeg anbefale ekstatiske "Spirits Rejoice".

Albert Ayler var en av frijazzens pionerer, og en viktig innflytelse for John Coltranes senere ting.
Ayler høres litt ut som slik Captain Beefheart, anno Troutmask replica, ville gjort dersom han hadde vært en saksofon fra New Orleans.

Jeg har Albert Ayler-hangup om dagen, så jeg kommer antagelig til å skrive litt biografisk om ham når jeg blir ferdig med eksamen.

Ny Gadget.

Da vi i er i besittelse av en ikke ubetydelig kompetanse hva angår musikk, samt at vi tidvis ikke får gjort løpende gjennsidig oppdateringer av hverandres nyfunn så ofte som ønsket på gamlemåten (ansikt til ansikt over sjakk, kaffe, kjeks), har jeg lagt til en ny gadget på Spisse Sko. Det er en lenkeliste ment for lenker til spillelister på Spotify. Jeg har startet hele festen med en lengre spilleliste uten noen bestemt retning. Den inneholder dog noen nyfunn jeg er fornøyd med.

Illustrasjon er forøvrig fullstendig uten relevans til innlegget.

Hva skjer i Bergen?

Det er blitt gravd opp en særdeles interresang blogg om hvilke påkjenninger man møter som 18 år gammel bergenser. Din gjennomsnittlige amrikanske mediokre tennårings TV-serie i bloggform på norsk; god lesing.

Holy Cao