God jazztrivia på musikkens dag: The Resurrection of Henry Grimes

Omslag fra Henry Grimes trios - The Call(1965)

I den danske "Musikkens Hvem Hvad Hvor - Jazz", utgitt på Politikens forlag, 1969, er følgende å lese om Jazz-kontrabassisten Henry Grimes:

"Grimes, Henry (H. Alonzo G.), bassist, f. 3.11.1935 i Philadelphia. Sp. først violin, senere tuba og blev bassist hos Arnett Cobb og Willis Jackson. Derefter sp. han m. Anita O'Day, Charlie Mingus, Gerry Muligan og Tony Scott 1957-58 og m. Sonny Rollins 1958-59 og igen 1962-63 (koncert i Kbh. i Januar 1963). Siden da har han især sp. m Cecil Taylor, Perry Robinson, Sunny Murray og Mose Allison og er blevet en af Jazz-avantgardens mest benyttede bassister. Han har foruden m. flere av de overnævnte indsp. m. Don Cherry, Roland Kirk, Lee Konitz o. a., samt under eget navn.(1965). "

Bokens hovedredaktørene Birger Jørgensen og Knud Sandvej har her sørget for en god oppsumering som kjapt tar for seg det meste av Grimes curriculum vitae frem til 1969. Henry Grimes var altså ingen novise, han var utdannet fra prestisjeskolen Juilliard og han spilte med de tøffeste gutta i klassen. Han regnes som en viktig skikkelse i utviklingen av avant- og frijazzen, og bidrar på klassiske plater som Albert Aylers "Spirits Rejoice", Cecil Taylors "Unit Structures" og Don Cherrys "Complete Communion".
Hans eneste plate som bandleder fra denne tiden, "The Call" fra 1965 er riktignok ikke blitt en klassiker slik som de overnevnte platene, men den en fornøyelig og lettbeint plate, innspilt med klarinettisten Perry Robinson og trommeslager Tom Price.
Grimes var altså en svært anerkjent og velbrukt bassist og var fortsatt en ung mann på denne tiden. Så hvilke bedrifter gjorde han seg videre bemerket med, tenker kanskje leseren her, og hvorfor har Anders L tatt utgangspunkt i en oppsummering av Grimes karriere forfattet på slutten av sekstitallet?

Vel dette er fordi Monsieur Grimes på denne tiden forsvant fulstendig fra det såkalte "rampelyset". Etterhvert startet jo folk å lure på hvor den stilferdige musikeren hadde blitt av. Man visste at han hadde flyttet fra New York til California, men utover dette visste ingen noe om hvor Henry Grimes hadde blitt av, selv om diverse rykter oppstod. I følge en artikkel i det britiske musikkmagasinet "Wire" gikk det for eksempel et rykte om at han gikk dør til dør for jehovas vitner, og et annet om at han hadde farget håret grønt og begynt og spille Rock(og roll?). Man visste lite om hvorfor han i det hele tatt skulle ha flyttet vestover. I følge en nett-biografi om Albert Ayler påståes det at Grimes dro til California for å bli skuespiller, noe som virker rart da kisen var en relativt stille introvert type. Mange jazzkilder begynte etterhvert bare å hevde at Henry Grimes var død.
Dette hadde kanskje blitt stående i dag hvis ikke det var for sosialarbeideren, og jazzentusiasten Marshall Merotte som, etter lang leting i skatteregistre og offentlige papirer, i 2002 klarte å spore opp den tapte bassist. I en ett-roms i Los Angeles bodde Henry Grimes for seg selv. Noe av det første Henry Grimes skal ha spurt om, etter at han ble funnet, var om hvordan det sto til med Albert Ayler, en mann som døde i 1970. Grimes hadde isolert seg selv helt, han hadde for eksempel aldri sett eller hørt på en cd, bassen hadde han solgt for lengst og han hadde forsørget seg ved å ta jobber som vaktmester og renholdsarbeider. Det eneste kreative utløpet for Henry Grimes var å skrive ett og annet dikt.

Hvorfor denne tilbaketrekkningen? I intervjuer gir Grimes litt intetsigende svar, som om tretti års isolasjon og fravær fra musikken ikke var noe å snakke om, - det var nødvendig, og det føltes ikke riktig å spille lenger. Som her i et intervju med allaboutjazz.com:

"I stopped playing in order to eyeball my own perspective better. That had nothing to do with music. As I was waiting, it is a matter of waiting to see if I would run into some way of musical expression like I wanted to. It didn't happen until about thirty years or so after that. I wasn't thinking of how long it was taking. I was just trying to gain perspectives. It was a way of imposing self-isolation. That is the only thing I can think of what it is. Only publically, I stopped playing. I wrote a lot of poetry to make up for it, so I could express myself with words instead of with music."

Han nevner i midlertid at han initielt var medisinert for manisk deppresjon, men han hevder at rundt 1978, "I just startet feeling better"

"For me, a planet where the great Henry Grimes does not have a bass is not a place I want to be(....)" - Margaret Davis Grimes


Vel spørsmålet man må stille seg nu, er hvorvidt Grimes var klar til å spille igjen. Her må vi huske at svært mange av jazzens pionerer var gæærne rusmisbrukere med medfølgende dårlig helse, som ofte førte til en tidlig død, gjerne av banale sykdommer som for eksempel magesår eller lungebetennelse. Så at en kis som Henry Grimes står opp fra sin angivelige død vil naturlig vis generere begeistring i musikkretser.
En som lot seg begeistre var Margaret Davis som, etter å ha hørt om at Henry Grimes var funnet, satte i gang en aksjon for å få skaffet til veie en bass. Dette resulterte i at bassisten William Parker donerte en grønn bass, kalt Olive Oil, til den gjennopståtte Grimes.
På spørsmål om hvor lang tid det tok før han følte seg komfortabel til å spille for publikum svarte Grimes:
"It takes(sic) me about three days of solid practicing(...)"
Det tok imidlertid noen måneder før Henry Grimes begynte å gjøre konserter. Han spilte først med lokale musikere rundt i Los Angeles, og han underviste i impro ved en musikkskole.
Etter rundt et halvt år returnerte han til New York for første gang på 36 år hvor han har bosatt seg. Nå for tiden spiller Grimes med alle de nye coole jazzstjernene og gjør mange konserter. Han har også turnert mye og i 2005 beæret han kongsberg jazzfestival med en konsert.

Henry Grimes, for en kis. Etter en 30 år lang pause har han altså bare fortsatt der han slapp.
Lite kult da.