Verdens åttende underverk?

Oberto Airaudi var en karismatisk ung mann, kunnskapsrik og med godt pågangsgmot. Slike unge menn ser man gjerne for seg på Universiteter, kanskje for å bli lege eller jurist. Mange av Obertos tidligere klassekamerater fra Balangero, en liten by utenfor Torino i Italien, valgte sikkert en slik utdannelse. Oberto var imidlertid ikke helt som andre 25-åringer. Han hadde nemlig allerede fått en slags lederstatus ovenfor en del mennesker og de var en gruppe på rundt 25 mennesker i 1975. Mange var nok tilbøyelige til å betegne gruppen som en kult.

1978 var et viktig år for Airaudi, eller Falco som han kalte seg, og gjengen. I August i nettop dette året var Falco og tolv av hans disipler på en tur i Valchiusella dalen ved foten av Alpene. De hadde tatt seg et godt stykke opp i fjellet, hvor de satt rundt leirbålet og koste seg. Jeg vil tro de fortalte skrøner og spiste kalvekjøtt. Plutselig se turgåerne et stjerneskudd på himmelen. Falco tok dette som tegn fra høyere makter, og ga beskjed til sine disipler om at her i dette fjellet skulle de straks sette i gang å grave. De skulle grave dypt inn til hjertet av fjellet og der skulle de bygge templer som verden ikke hadde sett maken til på tusenvis av år. - Ikke nok med det, Falco og gutta skulle bygge det manuelt ved hjelp av en ukuelig viljestyrke. En ikke uvesentlig detalj var også at dette måtte holdes hemmelig.
Som sagt så gjort. To av mennene begynte å hakke på fjellet umiddelbart, og de fortsatte hele natten. Neste morgen ble de avløst av en ny gruppe, og slik fortsatte de å jobbe på skift. Flere av medlemmene i gruppen ble etterhvert interessert, og nye disipler ble med og slik vokste arbeidsstyrken seg gradvis større. Etter hvert byttet bort hakkene med kraftige borremaskiner og andre avanserte verktøy.
Et problem med denne økte produksjonen var jo at det ble stadig vanskeligere å hemmeligholde deres storslåtte planer. Så for å skjule lyden fra borremaskinene og generatorene, ble motorsagslyder spilt ut i fra høytalere og en del arbeidere ble satt til å sage tømmer ned til bittesmå biter slik at de ga intrykk av at det var skogbruksarbeid som var årsaken til den økte trafikken opp i fjellet. Hvordan damanhurianerne, som de etterhvert kalte seg, klarte å gjemme og kvitte seg med all jorden og steinen de tok ut av fjellet er et mysterium, men de må ha klart det på en fremragende måte, for det tok fjorten år før omverdenen skulle oppdage "the temples of Humankind" ved foten av de italienske Alper.

For damanhurianerne hadde sin Judas. En utbryter fra sekten Filippo Cerutti, eller "pikken" som damanhurianerne sikkert må ha kalt ham, startet i 1991 å utpresse sine tidligere sektkolegaer. Han truet med å avsløre deres bedrifter for, ikke bare gud, men også hvermann. Damanhurinaerne sluttet etterhvert å gi etter for hans stadig større krav, og Filippo fortalte om damanhurianernes ukristlige bedrifter til den katolske kirke. I følge min kilde skal han imidlertid ikke ha fortalt om templene når han snitcha på sine tidligere venner.
De øvrige fasilitetene til damanhurianerne, som nå besto av en liten landsby med et utendørs tempel og en skole, stormet av snuten senere i 91. De 250 polismennene som var med på raidet håpet angivelig på å finne droger eller våpen, men måtte gå tomhendte hjem. Det underjordiske tempelet var enda urørt.

I 1992 kom hemmeligheten ut. Statsadvokaten hadde fått tak i mer informasjon om damanhurianerne fra en hemmelig kilde, og krevde å bli tatt med til tempelet. Han truet med å borre vekk hele fjellet dersom Falco ikke samarbeidet. Senere samme år dro derfor Falco til tempelet sammen med fire snut og statsadvokaten. Etter en time i tempelet kom gruppen ut. Embetsmennene med senket hode og den lokale polissjefen snufset, for dette var det vakreste han hadde sett i hele sitt liv.

Typisk Kitchy interiør, freskene på veggene viser medlemmene i sekten. -"Det vakreste jeg har sett i hele mitt liv" melder Polissjefen.



Tversnitt av tempelet.


Historien om tempelet er igrunn det artigste med denne gjengen i Italien.
Forøvrig er de en svært driftig gjeng. De har fått liv i en region preget av fraflytting. De har et eget brannkorps, godkjent av den italienske stat, de har en egen grunnlov, egen avis, valutta, flag og nasjonalsang.
I samfunnet bor alle i storhusholdninger, såkalte nucleos, bestående av tolv til tyve personer.
Hvis noen vil gifte seg må partene skrive en kontrakt på enten ett, to eller fem år. Etter denne perioden må det vurderes om paret ønsker å fortsette en ny periode.
Damanhurianerne er også opptatt av forskning og den slags greier, og har blant annet et DNA-register over alle medlemmene. Dette vil jo være nyttig til en rekke greier og sånn.

Alt i alt virker Damanhurianerne i grunn nokså ålreite, det ser ikke ut til at de driver med noe særlig faenskap så vidt jeg har lest. Men som alle med alle sekter er det en kombinasjon av noe teit og noe ubehagelig ved dem.

Dette var forøvrig et lettbeint, og noe subjektivt sammendrag av en artikkel i det fabelaktige magasinet Cabinet, som igjen var et sammendrag av et essay(jævlig vitenskapelig prosess ass), "I Damanhur" av Magnus Bärtås og Fredrik Ekman. Essayet er publisert i en essay samling som heter "Innanför cirkeln - en resa bland yezedier, damanhurianer och swedenborgare.

Øvrig: www.damanhur.org